Snipp snapp snute, så var sykkeleventyret ute.

Det tar litt tid å komme til hektne etter slik en langtur. De sisste dagene har gått med til restitusjon (film) og forpleining (mamma lager middag) på Hidra for tre avdanka syklister.
Men det er klart at det er ting som må sies etter slik en tur. Bloggen trenger en avslutning.
Den siste uka fløy forbi i en fei. Selv om sykkling er et relativt langsomt fremkomstmiddel å tilbakelegge store avstander på, kjentes det virkelig ut som det gikk grådig fort mot slutten.
Lillehammer- Hønefoss
Hønefoss-Svarstad
Svarstad- Kragerø
Kragerø-Tromøya
Tromøya-Greipstad
Greipstad-Lindesnes
Og så var turen plutselig over. Tilværelsen som først og fremst dreier seg om å sove, spise, sykle, sykle, sykle, og så finne seg et sted for natten er forbi. 1o mil om dagen med 16 kg opppakking/stabilisering bakpå sykkelen er ikke lenger et "must" for å klare sommerens mål. Vi kan begynne å gjøre andre ting, eller det vil si; vi må inntre i den harde formen for ferie. Sommerjobbferie... som på ingen måte er noe ferie. Det er jobb slik alle fastarbeidende jobber, når de ikke har ferie.
Likevel har vi noe de fleste feriefolkene bare kan drømme om. Vi har fått eskorte av rein på veiene i Finnmark. Vi har møtt samer. Vi har fått en varm kopp te av en italiensk bobilsjåfør innst i Olderfjorden. Vi har smakt kongesnegler i Napp. Vi har fått utallige brød sponset. Vi har kunnet spise hva vi ville og så mye vi ville uten å få et snev av dårlig samvittighet. Vi har sett spektakulære fjell i Nord, flotte gårder og gårdstun i Midt- Norge og idyllisk skjærgård i Sør. Vi har klatret over fjell (Kvænangen fjellet) , og hauger (Dovre). Vi har møtt lokale helter langs hele Norges land. Vi har sovet søtt i telt, lavvo, hengekøye, under hengekøya, campingvogn, en og annen campinghytte og ikke minst hjemme hos utrolig mange fantasiske folk. Vi har syklet på fine sykkelstier og riksveier. Vi har møtt en vegg av plaskregn like før Høvåg og blitt gjennomvåte før vi i det hele tatt rakk å reagere. Vi har testet ut "terrengsykling" med oppakning på en "sykkelsti"/skogsTURvei mellom Mandal og Vigeland. (Turens desisert bratteste motbakker og nedoverbakker). Vi har hatt hjemlengsel, og våre dager med "idagerdetdrittåsykle". Vi har vært mye uheldig med været. Vi har syklet opp alle motbakkene. Og det er så mye mye mer som kunne blitt nevnt, men som forblir i mimringen. Vi ga aldri opp. Vi har tilbakelagt 2700km. Vi har syklet fra Nordkapp til Lindesnes... Og det er drøyt langt.

Til slutt er det helt klart på sin plass å virkelig gi en stor trampeklappende applaus, og et ærbødigt bukk, nikk og nei til alle dem som har tatt oss inn i varmen.
Tusen tusen takk til alle dere.


Så er det også et par bak kulissene som fortjener en takk:

Jostein Rudrud, også kjent som bloggmaster og Åshilds engasjerte pappa. Uten deg hadde det nok blitt så som så med oppdateringen av bloggen, hvis det i det hele tatt hadde blitt noe blogg.

Øyvind Hagen "Visste du at" ansvarlig. Gjennom hele turen har vi nærmest fått daglige "visste du at" fakta om ymse aktuelle og uaktuelle temaer. Uten deg hadde vi ikke visst at...

Eline Jørgensen vår personlige guide. Vi skulle sende melding om hvor vi var, og du skulle finne ut hva som måtte oppleves der. Vi beklager at vi ikke brukte deg mer flittig. Men takk for at du har stått til disp.

Så vil jeg som skriver dette benytte annlednigen til å takke mine to trivelige sykkelkolleger for at dere overtalte meg til å bli med på denne turen. Det ble en bra tur. (Vi har nå fått fordøyd turen i en liten uke.. og jeg tror vi kan være enige om at det har vært en bra tur...eller?)

Takk for nå og på gjensyn.

Endelig framme!

Åjoda, dær var vi framme. 13. juli kl. 17.30 ankom vi Lindesnes og den store velkomstkomiteen vår. Fortsettelse følger...

Og så kom pressen

I Øyer traff vi på en journalist og her er resultatet: http://www.gd.no/nyheter/article3659569.ece

Jada, jada vi lever enda!

Hva har Trøndelag bydd på. Vi har tydligvis opplevd trøndernes hjemplass slik de påstår at det alltid er der: Sol og sommer... ikkesant. Etter skogen i Høylandet ble kursen satt ut mot DDE og Bjarne Brøndbos cdsamling på storsenteret i Namsos.
Det var kok varmt og vi ble svette bare vi satt oss på sykkelsete. På tide...( Egentlig for varmt, men så varmt at vi fortjente hvertfall fire, fem is om dagen. )
Med en primus som ikke vil, blir det kritisk for sultne syklister. Og det er klart at spøker det for noen slags form for mat/matlaging...må problemet fikses snarest. Ingen av justeringene som ble gjort av "fagfolk", fikk fart på saken. Etter en halvtimes forsøk på selv å lure frem litt futt i flammen, uten nytte, ble vi frimodige og syklet bort til nærmeste hus og spurte pent om å få låne en kokeplate. Vi kunne ikke truffet bedre blink. Britt Randi og Bernt var både utrolig , og riktig så gjestfrie. Ikke bare fikk vi låne kjøkkenet til middagskokkelering... Vi fikk også låne campingvognen deres for natta og uteplassen deres til en frokost i stålende solskinn.
Riksvei 17 mot Rissa og E6 videre mot Berkåk var det eneste som kunne dratt oss bort fra dette trivelge paret på Namdalseidet. Og det gjorde de.
Varmen var svært tilstede. Vi smørte oss et tjukt lag med solkrem og satte kursen mot nærmeste isselgende butikk. Et sykkelliv som handler om is, solkrem og "tan" er et godt liv. Når en da i tillegg har venner og bekjente som en kan overnatte hos, spiller det absolutt ingen rolle om middagen ikke står klar på bordet idet annkommer eller om skrivepulten på kjøkkenet ikke er ryddet. Middagene ble legendariske og vi var mer i stua enn på kjøkkenet. Offisielt tusen takk for kost og losji til Ingeborg, Tora og Bjørnar i Rissa og Sindre, Ester(som i c-vitaminen eller fettsyra) og Dagfinn i Berkåk. Dere fikk oss til å føle oss som hjemme og campinghyttene vi er vant til kan bare gå å legge seg i forhold!
Så var det Tid for Dovre. Jeg velger å sitere Ragne: " Enten er det vi som har blitt moskuser... eller så er Dovre bare en dump!" Dovrefjell har fra turens start vært "the big mountain", turens tenkte tyngste etappe, en klatreetappe i mil etter mil. Vi hadde sett stigningskurven over Dovre på statens vegvesen sine sider i forkant. Den var ikke motiverende, men vi prøvde å tenke positivt. "Det legger seg når vi kommer inntil, da" har en erfaren klatrer fra Mandal sagt. Og sannelig. Dovrefjell hadde lagt seg flat lenge før vi kom. For makan til sykkeltilrettelagt stigning skal en lete lenge etter. *Her må det selvsagt legges til at vi snakker så klart om stigningen fra nord til sør. Det å kunne sykle opp til 1026 m.o.h uten å kjenne anntydnig til melkesyre i beina er jo noe for seg. * Igjen må jeg legge til at 170 sykla mil i forkant og 24 gir kan ha en innvirking på hvordan denne stigningen slår ut på kroppen.
Vi har ikke bestemt oss for om vi er skuffet eller positvt overrasket over fjellet vi fryktet. Det ekstra pyntelaget med lårmuskler vi skulle få over Dovre utgikk, men det ble istedet en riktig så hyggelig og behagelig tur. Selv om det ikke var bratt over Dovre var det riktig så flott naturmessig og fasilitetmessig. Det faller rett og slett under kategorien: Luksusfjell vi har besteget i Norge. Vi kan røpe at det ble to isstopp og en middagstopp på tre forskjellige fjellstuer i løpet av vårt opphold på fjellet. Middagen ble sponset av Reidun Tjomsland. Takk for maten.
Alle som har vært ute på norske veier vet at etter hver en motbakke kommer en nedoverbakke. Og som oppover gikk det slakt nedover et godt stykker før vi plutslelig fikk god fart ned til Dombås. En liten statoilkopp stopp, og så rant vi noen kilometer til. En koselig laftet caminghytte ventet på noen å tilbringe lørdagskvelden med. Som vanlig feiret vi med brød, squeezy syltetøy, leverpostei og for annlednigen jubelsalami... og så litt smågodt til slutt og innimellom.
Søndagsfrokost på piknikpledd i sola utenfor hytta, et par is og matstopp, sterk motvind og en rengskyll, som gjorde oss like presentable som våte katter, og vips så var vi på Vinstra. En dag for seint til den store country festivalen, men hva gjør vel det når Åshilds kusine, Jeanette og kjæresten bestiller pizza, og deres lure og blide datter, Mia Caroline, stod for underholdnig og sjarmerte oss alle tre i senk.


Next on The Cyclebiktec'ers trip trough Norway. Will they arrive at Lillyhamer? Will one of them get more sun burned then she allready is? Will their tummies explode because of all the food? Stay tuned on www.veienermalet.blogspot.com!

Helgeland og halvveis

Etter en søndag med matmangel og ingen som helst form for tettsted der det hadde gått an og få kjøpt seg noe mat, på en 9 mils etappe, var det godt å begynne på en ny uke med nye muligheter og nye fylker å erobre. Vi fikk en meget god start på uken med sponset Bøhlerlunsj i Sandnesjøen. Endelig fikk vi den kebabtallerkenen vi har drømt om store deler av turen. Vi er nå over halvveis og med rundt 130 mil bak oss føler vi oss sykkelmessig erfarne nok til å kjøpe like, skikkelige spreke grønne sykkeltrøyer. Så det har vi gjort. Helgelandskysten er vi alle enige om at burde oppleves. Sinnsykt heftige fjell. Og det at vi faktisk har hatt brukbart vær har nok hjulpet litt på opplevelsen. Nå settes kursen inn i landet mot Trøndelag. Skikkelige regnskurer har preget dagen i dag. Og det viser seg å være mye skog og langt mellom tettstedene her og. Dette er hard kost for sørlendinger som er vant til at det meste av, la oss kalle det fasiliteter, ligger omtrent et steinkast unna. Som en oase i ørkenen dukket en Ica butikk overraskende opp på Foldereid og det ble pølsemiddag på oss i dag og. Mens primusen putret tittet sola fram og blå himmel er i synsfeltet. Noen ganger er det helt allright.

Shots fra turen fra Nordkapp til Steigen

Hallofoten

Vi fikk oppleve Lofoten slik de lokale sier det er, overskyet, ruskete, surt og kaldt, og slik alle turistene tror det er, sol og blå himmel med fine strender og spektakulære fjell. Vi fikk rett og slett oppleve Lofoten... Gjestfriheten var det ingenting å si på. Hos Gjert Eirik disket moren opp med den beste kveldsen, så langt på turen og oppredde senger. På Napp fikk vi vannpåfyll, boller og smakt på en meget lokal delikatesse. Kongesnegler. Det var kun de vi fikk dem av som spiste slikt + et par hundre... Kanskje tusen i Korea og Vietnam. Etter vel 10 dager på tur, og sola kun har glimtet til en sjelden gang i blant, tok vi i Leknes saken i egne hender og kjøpte oss hver vår statoilkopp som reklamerer med følgende slagord: - ”for å holde varmen resten av året”. Vi regner i alle fall med at den skulle holde resten av turen. Det som har vist seg i ettertid er den at det er svært langt mellom "påfyllsstasjonene" her i nord... Natten ble tilbrakt delvis på ferga mellom Moskenes og Bodø, og fullført i leiligheta til Ragne i Bodø by. En sein morgen og med O-fag på ørene (et radioprogram som som regel er dagens høydepunkt) syklet vi vekk fra Bodø og sola. Turen gikk 8-9 mil unna, og til ei venninne av Ragne på Inndyr. Der fikk vi igjen oppreide senger og så mye mat vi ville ha. Og de to søringene fikk endelig sett midnattsola. Nå er det helgelandskysten, en uoppdaget perle ifølge avisa Nordland, som står for tur. Vi melder om blå himmel og sykling i det en kan kalle sommerantrekk. Shorts og bikinitopp. Skulle tru vi er på sommerferie...