Jada, jada vi lever enda!

Hva har Trøndelag bydd på. Vi har tydligvis opplevd trøndernes hjemplass slik de påstår at det alltid er der: Sol og sommer... ikkesant. Etter skogen i Høylandet ble kursen satt ut mot DDE og Bjarne Brøndbos cdsamling på storsenteret i Namsos.
Det var kok varmt og vi ble svette bare vi satt oss på sykkelsete. På tide...( Egentlig for varmt, men så varmt at vi fortjente hvertfall fire, fem is om dagen. )
Med en primus som ikke vil, blir det kritisk for sultne syklister. Og det er klart at spøker det for noen slags form for mat/matlaging...må problemet fikses snarest. Ingen av justeringene som ble gjort av "fagfolk", fikk fart på saken. Etter en halvtimes forsøk på selv å lure frem litt futt i flammen, uten nytte, ble vi frimodige og syklet bort til nærmeste hus og spurte pent om å få låne en kokeplate. Vi kunne ikke truffet bedre blink. Britt Randi og Bernt var både utrolig , og riktig så gjestfrie. Ikke bare fikk vi låne kjøkkenet til middagskokkelering... Vi fikk også låne campingvognen deres for natta og uteplassen deres til en frokost i stålende solskinn.
Riksvei 17 mot Rissa og E6 videre mot Berkåk var det eneste som kunne dratt oss bort fra dette trivelge paret på Namdalseidet. Og det gjorde de.
Varmen var svært tilstede. Vi smørte oss et tjukt lag med solkrem og satte kursen mot nærmeste isselgende butikk. Et sykkelliv som handler om is, solkrem og "tan" er et godt liv. Når en da i tillegg har venner og bekjente som en kan overnatte hos, spiller det absolutt ingen rolle om middagen ikke står klar på bordet idet annkommer eller om skrivepulten på kjøkkenet ikke er ryddet. Middagene ble legendariske og vi var mer i stua enn på kjøkkenet. Offisielt tusen takk for kost og losji til Ingeborg, Tora og Bjørnar i Rissa og Sindre, Ester(som i c-vitaminen eller fettsyra) og Dagfinn i Berkåk. Dere fikk oss til å føle oss som hjemme og campinghyttene vi er vant til kan bare gå å legge seg i forhold!
Så var det Tid for Dovre. Jeg velger å sitere Ragne: " Enten er det vi som har blitt moskuser... eller så er Dovre bare en dump!" Dovrefjell har fra turens start vært "the big mountain", turens tenkte tyngste etappe, en klatreetappe i mil etter mil. Vi hadde sett stigningskurven over Dovre på statens vegvesen sine sider i forkant. Den var ikke motiverende, men vi prøvde å tenke positivt. "Det legger seg når vi kommer inntil, da" har en erfaren klatrer fra Mandal sagt. Og sannelig. Dovrefjell hadde lagt seg flat lenge før vi kom. For makan til sykkeltilrettelagt stigning skal en lete lenge etter. *Her må det selvsagt legges til at vi snakker så klart om stigningen fra nord til sør. Det å kunne sykle opp til 1026 m.o.h uten å kjenne anntydnig til melkesyre i beina er jo noe for seg. * Igjen må jeg legge til at 170 sykla mil i forkant og 24 gir kan ha en innvirking på hvordan denne stigningen slår ut på kroppen.
Vi har ikke bestemt oss for om vi er skuffet eller positvt overrasket over fjellet vi fryktet. Det ekstra pyntelaget med lårmuskler vi skulle få over Dovre utgikk, men det ble istedet en riktig så hyggelig og behagelig tur. Selv om det ikke var bratt over Dovre var det riktig så flott naturmessig og fasilitetmessig. Det faller rett og slett under kategorien: Luksusfjell vi har besteget i Norge. Vi kan røpe at det ble to isstopp og en middagstopp på tre forskjellige fjellstuer i løpet av vårt opphold på fjellet. Middagen ble sponset av Reidun Tjomsland. Takk for maten.
Alle som har vært ute på norske veier vet at etter hver en motbakke kommer en nedoverbakke. Og som oppover gikk det slakt nedover et godt stykker før vi plutslelig fikk god fart ned til Dombås. En liten statoilkopp stopp, og så rant vi noen kilometer til. En koselig laftet caminghytte ventet på noen å tilbringe lørdagskvelden med. Som vanlig feiret vi med brød, squeezy syltetøy, leverpostei og for annlednigen jubelsalami... og så litt smågodt til slutt og innimellom.
Søndagsfrokost på piknikpledd i sola utenfor hytta, et par is og matstopp, sterk motvind og en rengskyll, som gjorde oss like presentable som våte katter, og vips så var vi på Vinstra. En dag for seint til den store country festivalen, men hva gjør vel det når Åshilds kusine, Jeanette og kjæresten bestiller pizza, og deres lure og blide datter, Mia Caroline, stod for underholdnig og sjarmerte oss alle tre i senk.


Next on The Cyclebiktec'ers trip trough Norway. Will they arrive at Lillyhamer? Will one of them get more sun burned then she allready is? Will their tummies explode because of all the food? Stay tuned on www.veienermalet.blogspot.com!